Regner med at mange av dere har fått med dere artikkelen i kk.no. Artikkelen overrasker ikke meg, men jeg blir veldig glad av å lese den.
Dette er klippet fra min aller første bloggpost i 2008, det var ingen som blogget om neglelakk i hele Norge, og jeg var nyfrelst etter en laber neglelakkperiode:
Dette er en blogg opprettet for å spre det glade budskap om det å være hekta på neglelakker og litt frustrasjon over hvor langt Norge henger etter resten av verden når det gjelder dette. Hvor er utvalget, informasjonen og ikke minst de som lider av det samme som meg? Du som ikke greier å motstå en ny neglelakk, du kjenner nesten at den roper på deg og før du vet ordet av det har du fylt inn Visanummeret ditt og venter i spenning. Eller du som oppsøker alle neglelakkhyllene i alle parfymeri, kosmetikkavdelinger, spesialforretninger og søker etter nye forelskelser.
Du er ikke alene, her er jeg!
Mange lo, de syntes jeg var overfladisk som skrev om neglelakk, det var før “rosabloggerne” kom for fullt, blogger skulle skrives om seriøse temaer. Nå er dette annerledes, det er mange blogger om neglelakk og sminke. Og jeg tror også at mange har oppdaget at neglelakk ikke er så overfladisk som de ville ha det til.
For meg så handler neglelakk om glede, egenpleie, egentid og vennskap. De som leser kommetarfeltet mitt skjønner vennskapsdelen, i tillegg så har jeg fått venner i alle verdenshjørner ved å delta i utenlandske fora. Vi deler gleden over fin neglelakk, men også gleder og sorger ellers i livet. <3
Det å sette av 15-20 minutter en kveld for å lakke neglene betyr at man setter verden litt på vent, det er ikke så mye annet å gjøre når man lakker med begge hendene enn å høre på fin musikk og la tankene vandre. For meg er den tiden gull. Også fortsetter gleden neste dag når man stormer ut i hverdagen, man er litt sliten og lei, men så kikker man ned på neglene som er små fargeklatter med glede. Jeg lakker ikke neglene mine først og fremst for at andre skal synes at jeg er velpleid, men for å glede meg selv. Dette tror jeg mange har oppdaget.
Jeg husker da IsaDora kom med graffitilakk, Vita tok de ikke inn fordi “de trodde ikke det ville selge”, da tok leserne mine og jeg grep, druknet Vita med e-post og de snudde! 
Jeg tror de har en annen forståelse av hva som vil selge nå.
Da jeg startet å blogge fikk vi ikke kjøpt OPI, China Glaze, Essie, Deborah Lippmann, Linda Johansen mm. i Norge, nå er utvalget større, men som dere ser av salget så får vi ikke nok.
Jeg skal ikke ta all æren for dette fantstiske salget, men jeg skal være så ubeskjeden og si at jeg tror jeg har vært med på å påvirke det litt. Så er det på tide å gi seg da? Mission accomplished? Næsj, jeg tror det er nå det begynner og jeg gleder meg! 
)
